Min bestemor er snart 70 år. Hun er litt stor, og veldig kristen. Men jeg er like glad i henne som den lille kaninen er i den store kaninen. For øyelikket bor e her, i bestemors lille leilighet. Bestefar døde for snart 6 år siden.
Mamma var her oppe i nesten en uke, og mamma er seg selv lik. Hun ønsker nok at jeg var litt mer sporty, mer ryddig og kristen. Og dette prøver hun å få frem når hun er her, for nesten å imponere bestemor litt. Hun har jo selv sagt at ”Inger (bestemor) er en dame jeg virkelig beundrer!” Jeg beundrer også bestemor litt, for hun har opplevd å miste alt i en brann, miste mannen sin, og hun har kunstige knær. Men jeg prøver ikke å være bedre enn det jeg er for det.
Bestefar hadde (har) en søster som heter Anna. Vi kaller henne Tante Anna. Hun er enslig, har, så vidt jeg vet, alltid vært det, bor i en eldrebolig, lager kjempegod ripsvin, og er fryktlig kristen. Hun liker å plante små planter, og gav mamma en nyplantet knopp, inklusive et bibelvers hun pleier å lese for den hver dag. Da hun kjøpte seg ny bil hadde hun en egen liten seremoni der hun leste opp nesten et bibelvers per del i bilen… (!) tenk å virkelig være så sterk i troen!
Selv har jeg ingen tro, men jeg er da fortsatt lykkelig. Men jeg må innrømme at de er vanskelig å være stoiker når jeg er omringet av kristne, både i familien og på skolen. Men jeg respekterer de, og de fleste respekterer meg..
Jeg kom til å tenke på noe bestemor sa til mamma. Det var noen hun kjente om tidligere ikke var troende, og heller ingen i familien hennes var det. Hun hadde selv valgt å konvertere til kristendom, og bestemor sa hun var så stolt av henne for å ta det valget. Er mamma stolt av meg for å velge bort kristendommen? Jeg merker ikke det, nei. Hun sier bare at ”Selv om ikke du tror på Gud, så tror han på deg!” ...Det var jo vel og bra!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar